Bilde 1: RigExpert AA-230 ZOOM

Det er svært praktisk å ha en antenneanalysator, i hvert fall dersom man driver og bygger antenner selv, men også når man kjøper antennene. Man kommer selvsagt langt på vei med et SWR-meter, og mange av dagens transceivere har også mulighet for å vise en SWR-graf, men en antenneanalysator vil som oftest være både enklere og mer praktisk å bruke og vil i tillegg gi ett mer nøyaktig resultat, samt tilgang til flere måleparametere. Det finnes ett utall av forskjellige antenneanalysatorer på markedet, fra helt billige til noen hundrelapper som kun viser SWR, til profesjonelle instrumenter som koster over 100 000 kr.  Vi radioamatører vil som regel klare oss ganske greit uten å måtte gå til anskaffelse av profesjonelle instrumenter, men det kan være vel verdt å legge litt penger i antenneanalysatoren dersom man ofte driver og måler på antenner og kabler. Prisen på antenneanalysatorer er avgjort av tre faktorer, frekvensområde, målenøyaktighet og antall parametere analysatoren kan måle. Skal man ha ett stort frekvensområde, koster det mer, skal man ha stor nøyaktighet koster det mer og skal man måle noe mer enn bare SWR, f.eks. returtap, impedans, reaktans, kapasitans og induktans koster det mer, ønsker man i tillegg en graf og muligheten til å lagre måleresultatene for senere å overføre de til PC koster det enda mer.

RigExpert AA-230 ZOOM antenneanalysator

RigExpert AA-230 ZOOM er en middels dyr antenneanalysator som dekker frekvensområdet 100 kHz til 230 MHz, den dekker derfor alle de mest brukte radioamatørbåndene unntatt 70 cm. RigExpert lager billigere modeller som f.eks. AA-30 som dekker 100 kHz til 30 MHz og dyrere modeller som f.eks. AA-1400 som dekker 100 kHz til 1400 MHz. Hva man skal velge kommer an på behovet og hva slags funksjonalitet man ønsker, det kan være flere tusenlapper å spare på ett edruelig valg. RigExpert AA-230 ZOOM ligger midt på treet av RigExperts antenneanalysatorer, den har 3 modeller under seg, og den har 3 modeller over seg, den er RigExperts billigste antenneanalysator med fargeskjerm, og den billigste med full funksjonalitet som reflektometer, det er også den eneste av RigExperts antenneanalysatorer som har mulighet for å zoome inn på grafen etter at målingen er foretatt, uten at man er nødt til å forta en ny måling. RigExpert AA-230 ZOOM vil derfor for mange være et godt kompromiss mellom frekvensområde og funksjonalitet.

Alle RigExperts antenneanalysatorer har mulighet for å måle hvilket fortegn reaktansen har, noe som er til stor hjelp dersom man f.eks. skal lage tilpasningskretser for antenner. (* Reaktansens fortegn forteller om reaktansen er induktiv eller kapasitiv, det vil si om reaktansen har spolevirkning, eller om den har kondensatorvirkning. Reaktansens fortegn kan også brukes til å fortelle om antennen er for kort eller for lang.)

RigExpert AA-230 ZOOM kan måle følgende:

·         SWR

·         Returtap [dB]

·         Impedans [Ω]

·         Resistans [Ω] og reaktans [Ω]

·         Spoleverdi [nH]

·         Kondensatorverdi [pF]

·         Kabellengde [m]

·         Kabeltap [dB]

·         Kabelimpedans [Ω]

·         Avstand-til-feil [m]

RigExpert AA-230 ZOOM er forholdvis liten og kompakt, men likevel stor nok til den er enkel å betjene. Sammenlignet med ett moderne håndapparat er den stor, men for betjeningens del er størrelsen fin. Den er utstyrt med en N-kontakt, og det følger med en overgang til UHF.  I bunnen har den en USB-kontakt for tilkobling til PC. Fargeskjermen har en oppløsning på 290 x 220 punkter, altså ikke samme oppløsning som vi er vant til fra moderne mobiltelefoner, men oppløsningen er god nok til jobben som skal gjøres, skjermen er lettlest og lysstyrken god. RigExpert AA-230 ZOOM opereres ved hjelp av ett tastatur med 18 knapper like under skjermen.

Virkemåte

 

Bilde 2: Blokkskjema over RigExpert AA-230 ZOOM  tatt fra fabrikantens hjemmeside.

Hjernen i analysatoren er en STM 32-bits RISC mikrokontroller. Den styrer en AD9958 DDS chip som kjører på 500 MHz og genererer to sinussignaler. Begge signalene er filtrert i ett lavpassfilter og deretter sendt gjennom pulsformere for å produsere to kvadratiske differensielle signaler. RigExpert har valgt å bruke en enkel resistiv målebro for å måle belastningen. En bryter skifter mellom målebroens to utganger. Etter bryteren blir signalet blandet med den andre kanalen for å lage et lavfrekvent signal på 1,5 kHz. Dette signalet blir så filtrert og mates via en 16-bits ADC til mikrokontrolleren. Fargeskjermen og tastaturet er koblet direkte til mikrokontrolleren. Analysatoren er utstyrt med 4 MB eksternt Flash minne for å lagre måleresultatene. Et USB-grensesnittet gjør at man kan koble instrumentet til en PC.

Bilde 3: Blokkskjema fra fabrikantens hjemmeside som viser målebroen og hvordan den er koblet til mikseren.

Bryteren som styres av mikrokontrolleren veksler mellom å mate signalet fra en av de to sidene på målebroen til blanderen. Når lasten er tilkoblet, og dens impedans er rent resistiv og 50Ω, er broen balansert og bryteren gir det samme signal i begge posisjoner, ved andre impedanser vil det være en forskjell mellom posisjonene. Ifølge fabrikanten eliminerer dette behovet for kalibrering av analysatoren, og skal også gi meget god presisjon i nærheten SWR = 1.

Måling av SWR

 

Bilde 4: RigExperts AA-230 ZOOM's skjermbilde under måling av SWR på en dipol for 20m.

Måling av SWR er en relativt grei sak med RigExpert AA-230 ZOOM, man taster inn senterfrekvensen og frekvensspennet i en egen meny og starter en måling ved å trykke på «ok/V» tasten. Man kan velge senterfrekvens og frekvensspenn med en oppløsning på 1 kHz. Det minste frekvensspennet man kan velge er 10 kHz.

Bilde 5: Ved å trykke på «0/data» tasten kan man få se mer data for den aktuelle frekvensen.

Nederst på skjermen vises minimum SWR innenfor frekvensspennet som er målt og frekvensen hvor man har minst SWR. For å kunne se SWR på en bestemt frekvens må man bruke piltastene til å forandre frekvensen, og så trykke på «0/data» tasten for å se den nøyaktige verdien på den valgte frekvensen.  I utgangspunktet syntes jeg at dette var litt tungvint, jeg ville heller ønske å kunne se SWR på en gitt frekvens i hovedskjermen, men man venner seg hurtig til denne måten å gjøre det på. Fordelen med denne måten er at man i tillegg til å kunne se SWR, også ser impedansen og returtapet på den valgte frekvensen.  Dette kunne man selvsagt også fått plass til å vise nederst på hovedskjermen, men nå er det nå engang slik RigExpert har valgt å gjøre det, og det fungerer egentlig ganske greit.

Måling av returtap

Måling av returtapet fungerer omtrent på samme måte som måling av SWR, man taster inn senterfrekvensen og frekvensspennet i en egen meny og starter en måling ved å trykke på «ok/V». Enkelt og greit.

Bilde 6: Skjermbildet ved måling av returtapet på en halvbølgedipol for 20 m.

Skjermbildet man får ved måling av returtap kan virke litt uvanlig for mange, da det er omvendt av hva mange forventer, slik at referanselinjen 0 dB er nederst. Her skulle jeg ønske at det var en mulighet for selv å velge om man vil ha referanselinjen øverst eller nederst. Med referanselinjen øverst er det mye enklere å se at returtap kun er en annen måte å oppgi SWR på.

Måling av impedans og reaktans

Måling av impedans og reaktans fungerer også omtrent på samme måte som måling av SWR, man taster inn senterfrekvensen og frekvensspennet i en egen meny og starter en måling ved å trykke på «ok/V».

Bilde 7: Skjermbildet under måling av resistans og impedans på en halvbølgedipol for 20 m.

Nederst på skjermen vises resonansfrekvensen innenfor frekvensspennet som er målt, har man flere resonansfrekvenser innenfor frekvensspennet, vises bare den ene.  Det er enkelt å se hvor det er resonans ved å se på hvor grafen for reaktansen X krysser nulllinjen. Når reaktansen X er positiv er lasten induktiv, og når X er negativ er lasten kapasitiv.

Smith-diagram

Måling av impedans med Smith-diagrammet er også helt likt som på de to første målingene, man taster inn senterfrekvensen og frekvensspennet i en egen meny og starter en måling ved å trykke på «ok/V».

Bilde 8: Smith-diagrammet for en halvbølgedipol for 20 m.

Smith-diagrammet kan se vanskelig og komplisert ut ved første øyekast, men det er et fantastisk hjelpemiddel når man har lært seg å bruke det. Det vil føre for langt å gå inn på hvordan man bruker Smith-diagrammet i denne artikkelen, men Smith-diagrammet gjør det blant annet enkelt å beregne stubtilpasninger og andre impedanstilpasningsnettverk uten å måtte ty til avansert kompleks matematikk. Man bruker rett og slett bare en passer, ett ark med Smith-diagrammet på og tegner inn verdiene, og så kan man etterpå løse problemet ved hjelp av enkel matematikk.

SWR-mode

SWR-mode er rett og slett bare en visualisering av ett godt gammeldags SWR-meter, man taster inn frekvensen og starter  målingen ved å trykke på «ok/V».

Bilde 9: Ved å trykke på "7/SWR" tasten kan man få opp ett vanlig SWR-meter.

SWR-mode kan være nyttig når man skal finjustere en antenne til en bestem frekvens, for eksempel en teleskopantenne eller lignende. Fordi SWR-meteret fyller hele skjermen kan man avlese SWR på en viss avstand, noe som i enkelte tilfeller kan være praktisk.

MultiSWR-mode

MultiSWR-mode gjør det mulig å måle SWR på inntil 5 frekvenser samtidig, man taster inn de 5 frekvensene man ønsker å måle SWR på og starter målingen ved å trykke på «ok/V».

Bilde 10: MultiSWR-mode gjør det mulig å måle SWR på flere frekvenser samtidig, slik som her hvor man måler på en windomantenne.

MultiSWR-mode er svært praktisk når man skal justere multibåndantenner, hvor en justering på ett bånd ofte påvirker andre bånd på antennen.

Reflektometer

RigExpert AA-230 ZOOM har innebygd reflektometer, reflektometeret er nyttig når man skal finne feil på koakskabler. Vanligvis sender reflektometere ut en puls på transmisjonslinjen, og så måler man den reflekterte pulsen. Når man vet tiden mellom den utsendte pulsen og den reflekterte pulsen, lysets hastighet og hastighetsfaktoren til kabelen kan man regne ut avstanden til feilen. Amplituden og formen på den reflekterte pulsen gir brukeren en ide om hva slags feil det er på kabelen. Dette kalles tidsdomene reflektometri (TDR).

Bilde 11: Reflektometermåling på en RG-58 koakskabel. Det er enkelt å se hvor lang kabelen er.

I motsetning til mange andre kommersielt tilgjengelige reflektometre, sender ikke RigExpert AA-230 ZOOM noen pulser inn i kabelen. I stedet er en annen teknikk som brukes. Først måles R og X (den reelle og den imaginære del av impedansen) over hele frekvensområdet til analysatoren (opp til 230 MHz). Deretter brukes Invers Fast Fourier Transformasjon på måledataene og impulsresponsen og sprangresponsen beregnes. Denne metoden kalles frekvensdomene reflektometri, men RigExpert bruker utrykket tidsdomene reflektometri (TDR) siden TDR er mer innarbeidet og alle beregninger er gjort internt slik at brukeren bare kan se det endelige resultatet. Det endelige resultatet blir vist som om målingen er tatt med en TDR. RigExpert bruker 4 sider i ett tillegg til manualen på å forklare hvordan reflektometeret brukes.

Kabeltap

Å vite hvor mye tap det er i en aktuell kabel er ofte svært nyttig informasjon, å måle kabeltap med RigExpert AA-230 ZOOM er en to-trinns prosess, først måler man kabelen med den ene enden åpen, og så måler man kabelen med enden kortsluttet.

Bilde 12: Måling av tapet i en ca. 10 m lang RG-58 koaks.

Når man er ferdig får man en graf på skjermen som viser tapet som en funksjon av frekvensen over hele antenneanalysatorens frekvensområde fra 100 kHz til 230 MHz. Ved å bruke piltastene kan man forandre frekvensen til den frekvensen man ønsker å avlese tapet på. Nederst på skjermen vises tapet for den aktuelle frekvensen.

Kabelimpedans

Med RigExpert AA-230 ZOOM kan man måle kabelens impedans, akkurat som når man måler kabeltap er dette en to-trinns prosess, først måler man kabelen med den ene enden åpen, og så måler man kabelen med enden kortsluttet.

Bilde 13: Impedansen på en RG-58 koaks som funksjon av frekvensen.

Når man er ferdig får man en graf på skjermen som viser tapet som en funksjon av frekvensen over hele antenneanalysatorens frekvensområde fra 100 kHz til 230 MHz. Ved å bruke piltastene kan man forandre frekvensen til den frekvensen man ønsker å avlese tapet på. Nederst på skjermen vises tapet for den aktuelle frekvensen.

Lagring av måleresultater

RigExpert AA-230 ZOOM lar deg lagre måleresultatene slik at man kan gå inn og se på målingene i etterkant. Det er 100 minneplasser tilgjengelig for å lagre måleresultatene. Man kan legge til navn på minneplassene selv, man har 10 alfanumeriske tegn til disposisjon slik at det er mulig å gi målingene noenlunde forståelige navn.

Bilde 14: Skjermbildet for å hente frem lagrede målinger.

 

AntScope PC-software

RigExpert AA-230 ZOOM kan kobles til en PC ved hjelp av den medfølgende USB-kabelen. Fra RigExperts hjemmeside http://www.rigexpert.com/ kan man laste ned softwaren AntScope gratis. AntScope finnes tilgjengelig både for Windows, MAC OS og Linux.

Bilde 15: AntScope softwaren. Radioamatørbåndene er merket med en svak gulfarge.

Med AntScope kan man både styre antenneanalysatoren direkte og man kan laste ned tidligere målinger som er lagret i minnet på antenneanalysatoren.  Det er også mulig å laste ned skjermbildene fra antenneanalysatoren, for eksempel er alle skjermbildene i denne artikkelen lastet ned fra RigExpert AA-230 ZOOM ved hjelp av AntScope. Softwaren lar deg gjøre akkurat de samme målingene som man kan gjøre direkte fra antenneanalysatoren, i tillegg er det mulig å gjøre korrigeringer på målingene, f.eks. kan man enkelt legge til en koaksial kabel på målingene for å kunne vise hva reelt SWR på antennen er i fødepunktet uten påvirkningen fra koaksialkabelen.

Bilde 16: SWR måling på en windomantenne fra 3 MHz til 30 MHz. Radioamatørbåndene er merket med en svak gulfarge.

Bilde 16 viser en SWR-måling på min windomantenne fra 3 MHz til 30 MHz, målingen er foretatt fra shacken, mellom shacken og antennen er det 100 m med RG-213 koaks. Som man ser er SWR ganske lavt hele veien fra ca. 5 MHz og oppover, og det blir lavere med stigende frekvens. Av en slik måling kan man lett bli forledet til å tro at man har en fantastisk antenne som går på alle bånd, men i virkeligheten er det tapet i koaksen som gjør at SWR blir målt mye lavere enn det det faktisk er.

Bilde 17: SWR måling på en windomantenne fra 3 MHz til 30 MHz etter at det er korrigert for 100 m med RG-213. Radioamatørbåndene er merket med en svak gulfarge.

Bilde 17 viser den samme målingen etter at man har lagt til 100 m med RG-213 i AntScope, som man ser nå er SWR betydelig høyere på båndene den ikke har dekning på, mens man har klare dipper i SWR på båndene med dekning.

Konklusjon

Jeg opplever RigExpert AA-230 ZOOM som ett svært brukervennlig og nøyaktig instrument, med ett frekvensområde på 100 kHz til 230 MHz vil det fylle de fleste radioamatørers behov, trenger man ett større frekvensområde kan man gå for en av RigExperts større modeller, men da til en høyere pris. RigExpert AA-230 ZOOM kan for mange være litt i overkant av hva man har behov for, men da kan man spare litt penger ved å gå for en av RigExperts mindre modeller. ARRL's laboratoriemålinger bekrefter at RigExpert AA-230 ZOOM er meget nøyaktig.  Jeg liker størrelsen på RigExpert AA-230 ZOOM godt, da den er liten og snerten, men jeg har hørt at andre syns den er litt liten.

 

Brukeranmeldelse av YAESU FT-991.

 

YAESU FT-991 er en mellomstor transceiver som dekker alle bånd fra 160 m til og med 70 cm, unntatt 4 m. Det meste av venstre halvdel av fronten er dekket av en 3,5 tommers trykkfølsom fargeskjerm, mens ett stort tuninghjul preger høyre halvdel. Rundt tuninghjulet sitter de fleste knappene og kontrollene. Helt til venstre sitter tilkoblingene for morsenøkkel, hodetelefoner og mikrofon. Mange CW entusiaster vil nok sette pris på at nøkkelen kan kobles til på forsiden, det gjør det betydelig enklere å skifte mellom favoritt nøklene og padlene sine.

På baksiden er det 2 antennekontakter, en UHF-kontakt for HF og 6 m, og en N-kontakt for 2 m og 70 cm. Det er en RS-232 kontakt som kan enten brukes til å styre transceiveren fra PC eller man kan koble til en GPS-mottaker. FT-991 har også en USB-kontakt som kan brukes til å styre transceiveren fra PC og til å overføre lyd til og fra transceiveren. Man har mulighet for å koble til ekstern høyttaler, pakkeradiomodem og PA-trinn. Tilkoblingene er godt dokumentert i bruksanvisningen.

Transceiveren er en typisk all mode rigg med CW, SSB, AM og FM, i tillegg har den YAESUs digitale C4FM (Fusion) system. Transceiveren har også en innebygd antennetuner. Oppbygningen av transceiveren er ganske tradisjonell, det er en trippelsuper med første mellomfrekvens på 69,45 MHz, andre mellomfrekvens på 9 MHz og tredje mellomfrekvens på 24 kHz.  Tredje mellomfrekvens er 450 kHz for FM. Yaesu har kostet på seg ett 3 kHz roofingfilter i første mellomfrekvens, man har også ett 15 kHz roofingfilter for AM og FM. FT-991 kommer med innebygd referanseoscillator med kontrollert temperatur (TCXO) noe som er ekstrautstyr på mange andre transceivere.

Dette er på ingen måte en test, slik mange er vant til å se i for eksempel amerikanske QST, dette er kun en anmeldelse basert på brukeropplevelsen jeg hadde med transceiveren den korte perioden jeg hadde den til låns. I den perioden har jeg prøvd å bruke transceiveren i flest mulig av scenarioene det vil være naturlig. Det er på ingen måte mulig å prøve ut absolutt alt man kan bruke en slik transceiver til, men jeg håper at jeg har fått med meg de viktigste punktene.

Jeg har brukt transceiveren over en periode på 3 uker og førsteinntrykket er at dette er en solid bygd transceiver. Knappene er bakgrunns belyste med hvit tekst, og lette å se i alle lysforhold. Skjermen er lettlest, og knappene, tuninghjulet og kontrollene gir en god kvalitetsfølelse. Det var relativt enkelt å komme meg på lufta og kjøre den første QSO’en, men det tok ikke særlig lang tid før jeg måtte ty til bruksanvisningen. I løpet av den tiden jeg hadde FT-991 måtte jeg jevnlig slå opp i bruksanvisningen, mye av årsaken til det er at man må opp med menyen nesten uansett hva jeg skulle gjøre. Dette er ikke unikt for denne transceiveren, man har dette på svært mange moderne transceivere. De som har, eller har hatt en FT-817, FT-857 eller FT-897 vil kjenne seg igjen ganske hurtig, da det er mye som er likt i menyene. Det gir en god pekepinn på FT-991 arvemateriale. Yaesu har presenterte FT-891 på årets Dayton Hamvention, den er trolig tiltenkt som arvtakeren til FT-857, men mangler 2 m og 70 cm. Mye tyder på at det er store likheter mellom FT-991 og FT-891 i oppbyggingen da begge er trippelsupere. Kanskje kan man snart få se en arvtager til den populære QRP-transceiveren FT-817 bygget på samme lest?

Jeg har blandete følelser for menyene på FT-991, de er til tider svært enkle og brukervennlige, og til tider svært rotete og vanskelige å finne frem i. Menyer som naturlig hører sammen er av og til spredd utover flere menysider, noe som fører til at man tidvis må bla mye i menyene, andre ganger er de gruppert sammen på en logisk og grei måte. Man har en viss mulighet for selv å legge de menyknappene man bruker mest ned på en slags favorittlinje nederst på den trykkfølsomme skjermen og det hjelper en del. Øverst på skjermen er det en liten klokke, det er en kjempegod ide, da det er greit å ha en klokke innstilt på UTC på fronten på denne måten, problemet er bare at når man sitter foran transceiveren på vanlig måte, med transceiveren stående foran seg på bordet, er det nesten umulig å se hva klokken er. Dette kan trolig rettes opp ved hjelp av en firmware oppdatering, hvor man flytter klokken litt lengre ned på skjermen og gir den større tall.

Den trykkfølsomme skjermen fungerer akkurat som den skal, den er ikke like følsom som de mest moderne telefonene, men akkurat det er kanskje like greit? Det er tydelig at dette er en billigere skjerm enn hva man er blitt vant til på mobiltelefoner, men det gjør ingenting så lenge det fungerer, responsen er bra og skjermen er klar og lettlest.

I reklamen gjør Yaesu ett stort nummer av at FT-991 har et spektrumskop som kan vise frekvensspekteret på båndet man er på, men i realiteten er spektrumskopet på FT-991 ganske verdiløst, det viser bare frekvensspekteret slik det var rett etter at man var ferdig med å spinne på tuninghjulet, for at spektrumskopet skal oppdatere seg, må man sette det i gang manuelt, eller spinne på tuninghjulet igjen. Når spektrumskopet oppdateres muter mottakeren, det er fordi FT-991 kun har en mottakerkrets, det er derfor den samme mottakerkretsen som blir brukt til både spektrumskopet og vanlig mottaking. For meg blir dette bare en salgsgimmick uten noen stor praktisk nytteverdi, jeg ville heller brukt skjemplassen spektrumskopet opptar til andre ting.

Bruksanvisningen er forholdsvis lettlest og den forklarer det meste på en god måte, men man oppdager etter hvert som man blir kjent med transceiveren at det er enkelte ting som gjerne kunne blitt forklart bedre, dette gjelder for eksempel hvordan man bruker C4FM (Fusion), kun 2 sider i bruksanvisningen er viet C4FM. Siden C4FM og Fusion er såpass nytt burde man gjort litt mer flidd med å forklare hva C4FM er og hvordan det skal brukes. Det hjelper fint lite at det er forklart hvordan man skrur av eller på en bestemt funksjon når man ikke vet hva den er til.

På HF fungerer FT-991 glimrende, storsignalegenskapene var såpass bra at det ikke bød på noen problemer å kjøre contest med den. Det er selvsagt ikke snakk om noen contestmaskin, men radioen er god nok til at man kan hive seg med i en contest når man har lyst. Filtreringen er god, og støyreduksjonen fungerer svært godt. Den innebygde autotuneren fungerer bra og tuner det meste av normale laster, den er litt langsom når den tuner, men ikke avskrekkende. FT-991 har innebygd voice keyer, noe som kommer godt med i contester. Det største irritasjonsmomentet var at når jeg brukte knappene så kom jeg til stadighet borti tuninghjulet slik at transceiveren skiftet frekvens, etter å ha brukt transceiveren en tid ble dette problemet mindre, men det er likevel irriterende at man må huske å passe på at man ikke skal komme borti tuninghjulet når man betjener radioen.

FT-991 fungerer også helt fint til mer dagligdagse aktiviteter som for eksempel ragschewing. Jeg mottok litt blandete tilbakemeldinger på mikrofonlyden, men hovedinntrykket var at det låt helt greit. Jeg kjørte med fabrikkinnstillingene, men dersom man ønsker er det mange muligheter for å tilpasse mikrofonlyden til sin egen stemme ved hjelpe av transceiverens mikrofonequaliser. Lyden fra den innebygde høyttaleren er kraftig og god.

Med det innebygde USB-interfacet er det en smal sak å kjøre PSK, RTTY og andre audio baserte datamodes hvor man kan bruke PC’en lydkort til å generere tonene som overfører datasignalene. Før man kobler transceiveren til PC’en må man laste ned USB-driveren fra Yaesu’s hjemmeside og installere den. Det forløp uproblematisk og når driveren var lastet ned var det bare å åpne filen og følge instruksjonene for å installere den. Etter installasjonen var ferdig var det bare å ta en USB-kabel og plugge i PC’en og radioen, radioen kommer opp på PC’en som to COM-porter og som ett lydkort. Det er åpenbart at det er litt forskjell på de to COM-portene, men akkurat hva som er forskjellen mellom portene står det ikke noe om i bruksanvisningen fra Yaesu. Jeg valgte i hvert fall en av portene som kom opp og den virket, så da brydde jeg meg ikke om å teste den andre. Jeg satte opp digimode-programmet FLDIGI til å snakke med transceiveren ved hjelp av en av COM-portene og det innebygde USB-lydkortet. Dette gikk stort sett veldig greit, jeg måtte lese litt i bruksanvisningen for å lese litt, inn i menyen og sette de riktige menyinnstillingene på radioen, prøve meg litt frem og litt slik, men det tok ikke noe lengre tid med FT-991 enn hva det vanligvis gjør med enhver radio man setter opp for første gang. Litt småknoting må man regne med på alle radioer. Fabrikantene har litt forskjellige navn på de samme funksjonene, og de er ikke alltid like gode til å forklare hva de forskjellige innstillingene er til. Når jeg endelig hadde fått satt opp FLDIGI var det bare tut og kjør, det tok ikke lang tid før jeg hadde fått kjørt ett titalls kontakter på PSK-31, PSK-63 og RTTY.

Å sette opp FT-991 for å kjøre repeatere gikk ganske greit, jeg fant lett frem til alle innstillingene jeg trengte, både repeaterskift og subtoneinnstillinger. En ting jeg la merke til er at på 70 cm var fabrikkinnstillingene på repeaterskiftet satt til -5 MHz, trykker man inn PTT da, kan radioen komme til å sende utenfor vårt 70 cm bånd, repeaterskiftet på 70 cm her til lands er som kjent -2 MHz. FT-991 har ikke DTMF, dersom man bruker Echolink eller lignende må man kjøpe DTMF-mikrofonen MH-36E8J. Jeg hadde heldigvis en slik liggende som jeg bruker på min FT-817, og med den tilkoblet fungerte Echolink på den nærmeste repeateren som en lek. Storsignalegenskapene på VHF og UHF er dessverre ikke så gode som på HF, for eksempel opplevde jeg at jeg fikk innslag fra nærliggende APRS sendere når jeg kjørte QSO’er på 2 m. Dette kan bli ett problem for noen, men for mange vil dette aldri bli noe problem.

FT-991 ga meg også muligheten til å prøve C4FM (Fusion) for første gang. Dessverre står det svært lite om C4FM i bruksanvisningen, det er bare 2 sider som er viet C4FM, men litt søking på nettet, ett par eposter til Permo og litt prøving og feiling så var jeg oppe og gikk på C4FM. C4FM fungerer greit nok, men man har ikke de samme mulighetene som på D-STAR, det blir bare en digital versjon av den analog FM repeateren. WIRES-X er Yaesu sitt repeaterlinking system. WIRES-X gir muligheter for at man kan koble opp mot andre repeatere og noder, men det kan man jo også gjøre med analog FM og Echolink og IRLP. D-STAR har langt flere muligheter for å styre linkingen og hvor oppkallet skal rutes.  Yaesu har gitt ut en egen bruksanvisning på 15 sider for hvordan WIRES-X skal brukes med FT-99, den forklarer det meste man trenger å vite om hvordan man brukes radioen på WIRES-X systemet. Fordi C4FM (Fusion) ikke har så mange muligheter er det også enklere å bruke enn D-STAR. Det er skrevet mye opp og ned om lydkvaliteten på C4FM versus D-STAR, C4FM har 2 protokoller, den ene kalt D/V tillater at ca. halve datakanalen blir brukt til å sende data, mens resten blir brukt til tale, mens den andre kalt FR bruker hele datakanalen til tale. Lydkvaliteten på D/V er omtrent den samme som på D-STAR, altså ikke veldig god, men god nok til at man lett kan høre hva som blir sagt. FR har marginalt bedre lydkvalitet enn D/V og D-STAR, men det er ikke snakk om noe Hi-Fi. Akkurat som på D-STAR er C4FM sendingen ypperlig og klar uten sus og støy, helt til kvaliteten på signalet blir for dårlig og det plutselig blir helt uleselig. Jeg opplevde rekkevidden med god kvalitet som bedre på C4FM enn på FM, men når C4FM blir for dårlig til å kunne brukes er det fremdeles mulig å bruke FM, men da med mye sus og støy. På FT-991 bar lyden på C4FM, uansett om man brukte D/V eller FR preg av at det var veldig mye bass, andre C4FM radioer fra Yaesu hadde ikke så mye bass på sendingen som FT-991. Det var ikke direkte plagsomt, men det var noe i overkant mye bass for min smak. Jeg prøvde å justere equaliseren til mikrofonen, men det virket ikke som om det hadde stort å si på C4FM, hverken jeg eller motstasjonen som også kjørte FT-991 klarte å bli kvitt den kraftige bassen.

FT-991 har en DATA-port på baksiden, den kan brukes til f.eks. RTTY, Pakkeradio eller PSK. Jeg koblet min TNC-X opp på den, og etter den sedvanlige seansen med å bla i bruksanvisningen og prøve meg frem kom jeg meg på lufta på APRS på kort tid. Jeg hadde FT-991 stående som en APRS stasjon en hel kveld og den fungerte som den skulle.

FT-991 har bare 99 minner, for en HF-stasjon holder det i massevis, men for en V/UHF-stasjon blir det fort for lite i dagens verden hvor hver enkelt repeater må programmeres inn med sin egen subtone. Å programmere inn minnekanalene er forholdsvis enkelt, FT-991 er en av de enkleste radioene å programmere for hånd jeg har vært borti. Men en ting syns jeg var litt unødvendig knotete, man må nemlig først programmere inn minnekanalen, så må man gå inn og programmere inn navnet etterpå, jeg mener at det burde man kunne gjøre i en operasjon. Heldigvis tar det bare noen sekunder å programmere inn navn på minnekanalene.

Jeg likte Yaesu FT-991 svært godt, den er en fin alt-i-ett transceiver som dekker alle de mest populære båndene. Den mangler dessverre 4 m, men det er heller ikke så mange andre transceivere som har dette båndet. Den har en innebygd antennetuner og det ser jeg på som ett stort pluss, da blir fleksibiliteten med tanke på antenner mye større. FT-991 passer fint til nybegynnere, folk med ett moderat budsjett og for de som ønsker en kompakt stasjon og som gjerne vil ha mest mulig funksjonalitet i en boks. Det er litt synd at FT-991 ikke har full dupleks på 2 m og 70 cm, for da ville det blitt en fin satellitt stasjon, men man kan ikke få alt heller. Siden FT-991 er såpass kompakt og storsignalegenskapene på HF er bra nok vil den nok også appellere til de som drar på små DXpedisjoner.

Tusen takk til Permo for lån av transceiveren og for at de så raskt svarte på de spørsmålene jeg hadde.

 

Utstråling og polarisasjon på en invertert V-antenne.

Beskrivelse av antennen.

Den inverterte V-antennen er godt kjent av de fleste, det er rett og slett bare en halvbølgedipol som er hengt opp i ett punkt i midten med hver legg skrånende ned mot bakken. Typisk er vinkelen mellom hver legg mellom 90° og 150° avhengig av hvor høyt man kan få hengt opp antennen. Vinkler mellom 100° og 120° gir typisk lavest SWR ved bruk av 50Ω koaksialkabel.

Figur 1: Invertert V halvbølgedipol. Lengden L i meter ≈ 300/frekvensen i MHz.

Gamle myter og halvsannheter.

Som de fleste antenner er også den inverterte V-antennen omgitt av myter, ofte kan man for eksempel høre følgende «En horisontal halvbølgedipol har bare horisontal polarisasjon, mens en invertert V-antenne har både horisontal og vertikal polarisasjon.» Og at: «En vertikal polarisasjon vil generelt være bedre for lave utstrålingsvinkler og for DX.» Dessverre er begge påstandene feil, men typiske eksempler på noen av mytene omkring antenner.  De kan virke logiske første gang man får påstandene servert, men dersom man går i dybden og undersøker hvordan ting egentlig forholder seg oppdager man at sannheten er annerledes. Ofte skyldes mytene en blanding av misforståelser og overforenklinger. I praksis ser det jo ut til å fungere, så hva er da problemet? Problemet er at man ofte ender opp med ett antennesystem som ikke fungerer så godt som det kunne ha gjort fordi man har gjort noen feilprioriteringer når man satte opp antennen basert på feilaktige myter. Hadde man prioritert annerledes kunne man fått til en enda bedre antenne.

Polarisasjon og ionosfærisk propagasjon.

For å ta det siste først, er det slik at vertikal polarisasjon er mer gunstig for DX enn horisontal polarisasjon? Nei, det er ikke slik at vertikal polarisasjon er bedre egnet for DX enn horisontal polarisasjon. Både horisontal og vertikal polarisasjon er en form for lineær polarisasjon, og når lineær polarisasjon blir avbøyd i ionosfæren blir radiosignalet vridd og vrengt i ulik grad, og det man står igjen med er en form for elliptisk polarisasjon.  Fordi ett elliptisk polarisert radiosignal roterer spiller det ingen rolle hvorvidt mottakerantennen har samme lineære polarisasjon som senderantennen eller ikke, både vertikale og horisontale antenner kan brukes om hverandre på HF. Dette er i skarp kontrast til direkte-linje kommunikasjon på VHF og UHF, hvor polarisasjonen har stor betydning.

Av dette kan man lett bli forledet til å tro at det ikke spiller noen rolle hva slags polarisasjon man benytter på HF, men det er heller ikke riktig, for polarisasjonen spiller en rolle, og riktig polarisasjon kan ha en avgjøre betydning for hvorvidt QSO'en lar seg gjennomføre eller ikke.

Forvirret? Ja, det er ikke så rart. Men hittil har vi stort sett snakket om lineær polarisasjon, vi har så vidt nevnt elliptisk polarisasjon, elliptisk polarisasjon er en form for uregelmessig sirkulær polarisasjon, og sirkulær polarisasjon er den polarisasjonen som er å foretrekke på HF. Ett naturlig spørsmål å stille er derfor: Hvorfor brukes det ikke? Årsaken til at sirkulær polarisasjon knapt brukes er mange, en av årsakene er blant annet at et sirkulært polarisert signal kan dreie i to retninger, nemlig høyre og venstre, og man kan aldri vite hvilken retning som fungerer best, derfor må man ha en mulighet for å kunne skifte mellom venstrevridd og høyrevridd polarisasjon og dette gjør at antennesystemet blir noe mer komplisert.

De som er interessert i mer bakgrunnsinformasjon om dette fenomenet kan lese Eric Nichols (KL7AJ) artikkel «Gimme an X, Gimme an O» i desember 2010 nummeret av QST. (Artikkelen kan lastes ned fra ARRL's hjemmeside.) Til de som ønsker å gå enda mer i dybden kan jeg anbefale Eric Nichols (KL7AJ) glimrende bok «Propagation and Radio Science». Eric Nichols er bosatt i Alaska og omtaler mye av problematikken med HF propagasjon som vi også opplever her i Norge.

Utstrålingsvinkelen.

Utstrålingsvinkelen til antennen er viktig, det sier seg selv, man ønsker at antennen skal ha maksimal utstråling i den retningen som gir best forbindelse med motstasjonen. Men akkurat hvilken retning det er kan derimot være vanskelig å finne ut av. Ved innenlands kontakter på 80 m er det rimelig greit, over oss ligger ionosfæren, i ionosfæren ligger F-laget som bøyer av radiosignaler i forskjellig grad avhengig av frekvensen og den inngående vinkelen. Kraftigst avbøyning får man dersom radiosignalet treffer F-laget med en vinkel på 90° forutsatt at frekvensen er lav nok til å bli bøyd av, er frekvensen for høy går den rett igjennom ionosfæren og forsvinner ut i verdensrommet. Men ionosfæren er ikke så enkel å ha med å gjøre likevel, for dersom frekvensen er for lav vil D-laget i ionosfæren dempe det inngående radiosignalet, derfor må man velge en frekvens som er så høy at den bli minimalt dempet av D-laget og lav nok til å bli avbøyd av F-laget. I praksis fungerer derfor 80 m og 60 m best til innenlands kontakter på HF.  En gunstig antenne for innenlands kontakter er derfor en antenne som har maksimal utstråling rett oppover. Eksempler på slike antenner er halvbølgedipoler som henger lavere enn en kvart bølgelengde, (altså ca. 20 m for 80 m antenner) eller invertert V-antenner med en gjennomsnittshøyde lavere enn en kvart bølgelengde (altså ca. 20 m for 80 m antenner).

Ønsker man langdistanse kontakter er det litt mer komplisert, da må radiosignalet treffe F-laget med så liten vinkel som mulig fordi det er det som gir den lengste mulige avstanden mellom senderantennen og F-laget, og følgelig også mellom F-laget og mottakerantennen. For å få til dette må vi sende radiosignalet med en lav utstrålingsvinkel. Eksempler på slike antenner er halvbølgedipoler som henger høyere enn en halv bølgelengde, (altså ca. 40 m for 80 m antenner, eller ca. 10 m for 20 m antenner) eller vertikale antenner som er kortere enn 5/8 bølgelengde (altså ca. 50 m for 80 m antenner, eller ca. 13 m for 20 m antenner).

Det ovenfor er godt kjent, lav utstrålingsvinkel for DX, og høy utstrålingsvinkel for innenlandskontakter, det som derimot ikke er like godt kjent er at lagene i ionosfæren av og til er skråstilt, eller altså tiltet, og at denne tiltingen øker jo nærmere den magnetiske nordpolen og sørpolen man kommer. Siden Norge ligger ganske langt nord og er forholdsvis nær den magnetiske nordpolen er vi i høy grad påvirket av denne tiltingen. På grunn av at F-laget noen ganger er tiltet kan vi her i Norge ofte oppleve at vi kan kjøre DX med enkle halvbølgedipoler som er montert lavere enn en kvart bølgelengde. Ett typisk eksempel på dette er at mange nordmenn har kjørt DX på 80 m med en halvbølgedipol montert ca. 10 m over bakken.

Polarisasjon og utstråling på halvbølgedipoler.

De fleste lærer at en horisontal halvbølgedipol gir horisontal polarisasjon. Dersom man befinner seg vinkelrett på midten av halvbølgedipolens bredside er dette riktig, men dersom man befinner seg vinkelrett på halvbølgedipolens ender er polarisasjonen motsatt, slik at en horisontal halvbølgedipol da har vertikal polarisasjon. Noen vil da argumentere med at dette ikke har noe å si siden en halvbølgedipol ikke stråler noe ut i endene, men dette er også feil, fordi så lenge vi snakker om HF antenner og realistiske høyder over bakken vil en horisontal halvbølgedipol ha varierende grad av utstråling også i endene. Figur 5, Figur 6, Figur 7, Figur 8 og Figur 9 nedenfor viser dette tydelig.

På alle punkter mellom disse ytterpunktene har en horisontal halvbølgedipol en blanding av horisontal og vertikal polarisasjon.  Punkter som ligger nær vinkelrett på senter vil ha mest horisontal polarisasjon og punkter som ligger nær vinkelrett på endene vil ha mest vertikal polarisasjon, på punktet midt i mellom vil den horisontale halvbølgedipolen ha like mye horisontal og vertikal polarisasjon. Figur 2, Figur 3 og Figur 4 viser dette.

Figur 2: Polarisasjonen på en horisontal halvbølgedipol som henger 5,6 m over bakken, sett fra ett punkt 90° ut fra senter. Som man ser er polarisasjonen nesten bare horisontal på dette punktet.

 

Figur 3: Polarisasjonen på en horisontal halvbølgedipol som henger 5,6 m over bakken, sett fra ett punkt 45° ut fra senter. Som man ser har man omtrent like deler vertikal og horisontal polarisasjon på dette punktet.

 

Figur 4: Polarisasjonen på en horisontal halvbølgedipol som henger 5,6 m over bakken, sett fra ett punkt 90° ut fra enden. Som man ser er polarisasjonen nesten bare vertikal på dette punktet.

 

Figur 5: Typisk utstråling fra en horisontal halvbølgedipol som henger en åttendedels bølgelengde over gjennomsnittlig jord.

 

Figur 6: Typisk utstråling fra en horisontal halvbølgedipol som henger en kvart bølgelengde over gjennomsnittlig jord.

 

Figur 7: Typisk utstråling fra en horisontal halvbølgedipol som henger en halv bølgelengde over gjennomsnittlig jord.

 

Figur 8: Typisk utstråling fra en horisontal halvbølgedipol som henger en hel bølgelengde over gjennomsnittlig jord.

 

Figur 9: Typisk utstråling fra en horisontal halvbølgedipol som henger to bølgelengder over gjennomsnittlig jord.

Polarisasjon og utstråling fra inverterte V-antenner.

Når man analyserer utstrålingen fra inverterte V-antenner finner man raskt at utstrålingen er omtrent identisk med en vanlig flat halvbølgedipol, bare at halvbølgedipolen må henge en del lavere enn det høyeste punktet på den inverterte V-antennen for at utstrålingen skal være den samme. Henger den horisontale halvbølgedipolen like høyt som det høyeste punktet på den inverterte V-antenne, vil den horisontale halvbølgedipolen ha en del mer forsterkning.

Ikke overraskende er polarisasjonen også lik, det er ingen forskjell i polarisasjonen på en horisontal halvbølgedipol og en invertert V-antenne når gjennomsnittshøyden over bakken er sammenlignbar.

Figur 10: Polarisasjonen på en invertert V-antenne med senter 12 m over bakken og endene 2 m over bakken, sett fra ett punkt 90° ut fra senter. Som man ser er polarisasjonen nesten bare horisontal på dette punktet.

 

Figur 11: Polarisasjonen på en invertert V-antenne med senter 12 m over bakken og endene 2 m over bakken, sett fra ett punkt 45° ut fra senter. Som man ser har man omtrent like deler vertikal og horisontal polarisasjon på dette punktet.

 

Figur 12: Polarisasjonen på en invertert V-antenne med senter 12 m over bakken og endene 2 m over bakken, sett fra ett punkt 90° ut fra senter. Som man ser er polarisasjonen nesten bare vertikal på dette punktet.

 

Figur 13: Typisk utstråling fra en invertert V-antenne som henger med en gjennomsnittshøyde på en åttendedels bølgelengde over gjennomsnittlig jord.

 

Figur 14: Typisk utstråling fra en invertert V-antenne som henger med en gjennomsnittshøyde på en kvart bølgelengde over gjennomsnittlig jord.

 

Figur 15: Typisk utstråling fra en invertert V-antenne som henger med en gjennomsnittshøyde på en halv bølgelengde over gjennomsnittlig jord.

 

Figur 16: Typisk utstråling fra en invertert V-antenne som henger med en gjennomsnittshøyde på en bølgelengde over gjennomsnittlig jord.

 

Figur 17: Typisk utstråling fra en invertert V-antenne som henger med en gjennomsnittshøyde på to bølgelengder over gjennomsnittlig jord.

 

Akkurat hva som er sammenlignbar gjennomsnittshøyde er ikke så enkelt, for en horisontal halvbølgedipol er det jo enkelt, hele antennen henger like høyt og gjennomsnittshøyden for antennen er derfor høyden antennen henger på. Men for en invertert V-antenne er gjennomsnittshøyden den høyden hvor halve antennen ligger over og halve antennen ligger under, men fordi bakken har større påvirkning på antennen jo nærmere bakken antennen er, vil de lavere delene av antennen påvirke mer enn de øvre delene av antennen, dette fører til at den sammenlignbare gjennomsnittshøyden blir noe lavere enn den faktiske gjennomsnittlige høyden til den inverterte V-antennen når man skal sammenligne den med en horisontal halvbølgedipol.

Dersom man f.eks. skal sammenligne en horisontal halvbølgedipol for 80 m med en invertert V-antenne for 80 m som henger med senter 12 m over bakken og med endene 2 m over bakken, finner man ved hjelp av enkel geometri at antennens gjennomsnittshøyde er ca. 7 m. Men når man kjører simuleringer i EZNEC viser det seg at den horisontale halvbølgedipolen må ned på en høyde på ca. 5,6 m for at utstrålingen skal bli den samme.

Figur 18: Utstrålingen fra en horisontal halvbølgedipol 5,6 m over bakken i rødt, og utstrålingen fra en invertert V-antenne med senter 12 m over bakken og endene 2 m over bakken i blått.

Når den horisontale halvbølgedipolen må ned på så lav høyde er det jo interessant å se på hva som skjer dersom man har 2 master slik at man kan henge begge endene 12 m over bakken. Figur 19 viser dette.

Figur 19: Utstrålingen fra en horisontal halvbølgedipol 12 m over bakken i rødt, og utstrålingen fra en invertert V-antenne med senter 12 m over bakken og endene 2 m over bakken i blått.

Som man ser er formen på utstrålingen noenlunde lik, men den horisontale halvbølgedipolen har en høyere forsterkning rundt hele.  Som man ser fra Tabell 1 gir den horisontale halvbølgedipolen jevnt over ca. 3 dB mer i forsterkning i akkurat dette tilfellet.

	Forsterkning i dBi
Vinkel	Invertert V	Flat dipol	Forskjell:
90°	3,1	6,2	3,1
45°	1	4,4	3,4
20°	-4,5	-0,8	3,7
10°	-10	-6,3	3,7
5°	-15,9	-12,2	3,7

Tabell 1

Akkurat hvor stor forskjellen er vil variere med hvor høyt endene på den inverterte V-antennen henger, jordforholdene og frekvensen, man kan derfor ikke si at en flat halvbølgedipol «alltid er 3 dB bedre enn en invertert V-antenne», men man kan si at en flat halvbølgedipol alltid er bedre enn en invertert V-antenne når den henger høyere enn gjennomsnittshøyden på den inverterte V-antennen.

Men hva dersom man henger endene på den inverterte V-antennen høyere? Figur 20 viser hva som skjer da, man ser at man får en betydelig økning i forsterkning dersom man får endene på den inverterte V-antennen høyere, og forsterkningen begynner å nærme seg forsterkningen til den horisontale halvbølgedipolen.

Figur 20: Utstrålingen fra en horisontal halvbølgedipol 12 m over bakken i svart, utstrålingen fra en invertert V-antenne med 12 m senter og endene 8 m over bakken i blått, og utstrålingen fra en invertert V-antenne med senter 12 m over bakken og endene 2 m over bakken i grønt.

Hvorvidt man bør gå for en invertert V-antenne eller en horisontal halvbølgedipol vil derfor avhenge av hvor høyt man kan få den horisontale halvbølgedipolen, versus hvor høyt man kan få senter og endene på den inverterte V-antennen.

SWR

Standbølgeforholdet (SWR) er alltid interessant når det kommer til antenner.  Som man ser fra Figur 21, Figur 22 og Figur 23 er det ikke noen stor forskjell i SWR mellom en horisontal halvbølgedipol og en invertert V-antenne, generelt sett har den inverterte V-antennen litt lavere SWR.

Figur 21: SWR for en typisk horisontal halvbølgedipol som henger 12 m over bakken.

 

Figur 22: SWR for en typisk invertert V-antenne med senter 12 m over bakken og endene 2 m over bakken.

 

Figur 23: SWR for en typisk invertert V-antenne med senter 12 m over bakken og endene 8 m over bakken.

Konklusjon

Vi kan konkludere med følgende:

•      Når alle andre faktorer ellers er like og det er justert til sammenlignbar høyde er utstrålingen omtrent den samme på en horisontal halvbølgedipol og en invertert V-antenne.
•      Når alle andre faktorer ellers er like og det er justert til sammenlignbar høyde er polarisasjonen omtrent den samme på en horisontal halvbølgedipol og en invertert V-antenne.
•      Både den horisontale halvbølgedipolen og den inverterte V-antennen har komponenter med både vertikal og horisontal polarisasjon.
•      En horisontal halvbølgedipol som henger høyere enn gjennomsnittshøyden til en invertert V-antenne vil ha høyere forsterkning.
•      Fordi en horisontal halvbølgedipol som henger høyere enn gjennomsnittshøyden til en invertert V-antenne har høyere forsterkning vil den være bedre egnet for både DX og innenlandskontakter.
•      Man kan enkelt forbedre forsterkningen til en invertert V-antenne ved å heve endene, slik at gjennomsnittshøyden til antennen blir høyere.
•      Den inverterte V-antennen vil typisk ha litt lavere SWR enn den horisontale halvbølgedipolen.
•      Den eneste fordelen med en invertert V-antenne er den at kun trenger ett høyt punkt å henge i.