Watt's Up Meter.

Det er helt sikkert flere enn meg som har erfart at det kan være vanskelig å følge med på statusen på et batteri for eksempel når man er i felten og skal kjøre radio fra et 12 volts blybatteri. Det er vanskelig å følge med på stusen til batteriet når man kjører med en jevn belastning, men med en variabel belastning som en radiosender så er det helt håpløst. Det blir til at man tar noen antagelser basert på hvor lenge batteriet holdt sist gang, det er bare det at denne gangen kan operasjonsmønsteret være helt annerledes og plutselig står man der med et flatt batteri uten forvarsel.

For en stund siden kom jeg over Watt's Up meteret fra RC Electronics i USA, dette er et genialt lite måleinstrument som man kan koble mellom batteriet og radioen og så måler det følgende parametre:

• Nåværende spenning [V]
• Minimum spenning [Vm]
• Nåværende strøm [A]
• Maksimal strøm [Ap]
• Nåværende effekt [W]
• Maksimal effekt [Wp]
• Amperetimer [Ah]
• Watttimer [Wh]

Nå kan jeg enkelt sjekk hvor mange amperetimer jeg har brukt fra batteriet og sjekke hvor godt batteriet tåler belastningen og ikke minst er det nå enkelt regne ut hvor mye jeg har igjen med strøm på batteriet.

Jeg kan også sjekke hvor mye batteriet tar i mot av lading, da er det bare å snu Watt's Up meteret den andre veien og koble det mellom strømforsyningen og batteriet.

For flere opplysninger om Watt's Up meteret, sjekk denne siden: http://www.rc-electronics-usa.com/ammeters/dc-amp-meter.html

Man kan også teste en simulator av Watt's Up meteret på denne siden: http://www.rc-electronics-usa.com/ammeter-simulator.html

Her er et diagram som viser forskjellige måler å koble opp Watt's Up meteret på.

Her er en animasjon av Watt's Up meteret:

Man kan laste ned en utførlig bruksanvisning her: http://www.powerwerx.com/techdata/Watts-UP-V2.pdf

Hotline HL-B6111N 2m , 70 cm og 23 cm baseantenne.

Tidligere i sommer ble jeg også QRV på 2 m, 70 cm og 23 cm når jeg satte opp min gode gamle Hotline HL-B6111N 2m , 70 cm og 23 cm baseantenne. Bildet er et nærbilde tatt av antennen som jeg tok i går med teleinse der den er montert oppe på taket. Jeg har hatt denne antennen i mange år og er svært godt fornøyd med den.

Loop for NVIS på 40 m og 80 m.

Nå er jeg endelig blitt QRV på 80 m og 40 m også. Jeg har laget en loop som går rundt taket. Lengden på loopen er ca. 40 m. Loopen er tunet med min SGC SG.237 tuner, denne antennetuneren tuner loopen på alle bånd fra 80 m til 6 m. Loopen ser ut til å fungere etter planen, altså som en NVIS antenne for 40 m og 80 m, på 40 m ser det ut til at det er mulig å kjøre litt EU også. Loopen er så og si usynlig der den ligger på taket, det ble derfor bare et bilde av tuneren. Man kan såvidt se endene på loopen som er koblet til tuneren. Antennetuneren er plassert under fremspringet på taket slik at den er godt beskyttet for vær og vind.

Tegningen nedenfor viser konfigurasjonen på loopantennen.

Enda ett morsomt og informativt skilt.

Her er enda ett morsomt skilt fra kraftverkenes skilt serie. Dette skiltet står ved Koldedalsvatnet.

Illustrerende skilt.

Skilt illustrasjoner er noen ganger utrolig morsomme, og de morsomste illustrasjonene finner man merkelig nok ofte på steder der fare for død er involvert. Spesielt mistenker jeg skilttegneren til kraftverkenes fareskilt serie for å ha hatt en viss sans for svart humor. Se for eksempel dette skiltet som står ved ett vanninntak like ovenfor Turtagrø.

På tur i Leirungsdalen og på Steinflya.

I dag hadde jeg egentlig tenkt meg en tur på Tjønnholstinden og Steinflytinden, men fordi været ble så dårlig droppet jeg det og snudde. Men til tross for litt snø, sludd og regn ble det likevel en fin tur. Jeg startet på Valdresflya og krysset Leirungsåa et stykke opp i Leirungsdalen og gikk opp på Steinflya, der startet styggeværet, så der snudde jeg og gikk ned igjen. På vei ned gikk jeg til toppen av Semelhøe (1302 m.o.h.) slik at jeg i hvert fall fikk gått en topp i dag, selv om den toppen strengt tatt ligger mye lavere enn Steinflya. Derfra gikk jeg over Leiråa på brua nede i Leirungsdalen og langs foten av Knutshøe opp til Vargebakken.

Dagens mål, Tjønnholstinden og Steinflytinden.

Varde i Leirungsdalen.

Uværet begynner å sige innover Tjønnholstinden og Steinflytinden.

Høgdebrotet.

Øvre Heimdalsvatnet, en ypperlig dagstur fra riksvei 51.

Valdressflya vandrerhjem.

Utsikt bortover mot Valdresflya. 

"Trøstetoppen" Semelhøe (1302 m.o.h.)

Semelhøe endelig besteget!

Flott utsikt over nedre Leirungsdalen fra Semelhøe.

Falketind 2068 m.o.h.

Været i går såg ikke spesielt lovende ut, men det var et vist håp om at det skulle bli bedre. Jeg tok derfor en råsjangs og heiv meg i bilen og kjørte inn til Koldedalsvatnet. Falketind er en legendarisk topp og ifølge sagnet skulle sjelen til Aasmund Olavsson Vinje sette seg på toppen av Falketind etter hans død. Det var forøvrig Aasmund Olavsson Vinje som ga fjellet navnet Falketind, tidligere het fjellet Koldedalstind. Koldedalstind er i dag navnet på et fjell på motsatt side av Morka-Koldedalen.

Falketind sett fra Tyin. 

Falketind var fremdeles innhyllet i skyer når jeg var ved Tyin. 

Heldigvis hadde været lysnet da jeg kom inn i Koldedalen. 

Hjelledalstinden og Falketind med Morka-Koldedalen i mellom. Koldedalsvatnet i forgrunnen.

Været hadde forbedret seg såpass at jeg bestemte meg for å prøve å gå en tur. Når jeg gikk innover Morka-Koldedalen ble været finere, og snart skinte solen. Tidvis var stien godt merket, mens den var forholdsvis utvisket andre steder.

 

En passasje der stien var usedvanlig godt merket. 

Hjelledalstinden (1989 m.o.h.) i all sin prakt. Det navnløse vannet kun merket 1291 på kartet i forgrunnen. 

Falketind og Falkungen tronende høyt over Morka-Koldedalen.

Stien langs vann 1291 var ganske lett å følge, men det var litt småekkelt å gå over knausene som endte rett ned i det iskalde vannet. Snøfonna i enden av vann 1291 gikk greit å krysse. Der nådde jeg også igjen fire andre som også var på vei opp til Falketind. Jeg slo delvis følge med de resten av veien opp.

Snøfonna i enden av vann 1291. 

Andrevatnet.

Stien langs Andrevatnet var stortsett lett å følge, selvsagt klarte vi å gå for langt opp helt i begynnelsen, slik at vi måtte gå et stykke tilbake og gå ned og bortover langs vannkanten. Stien der vi gikk feil var så god at vi fant ut at de fleste trolig gikk feil her og at alle derfor måtte gå den både frem og tilbake.

Her har vi klart å komme oss på riktig sti. 

Her står jeg ved breelva som kommer ned fra Stølsnosbreen med Andrevatnet i bakgrunnen.

Vi fulgte stien opp på venstre side av breelva opp mot Stølsnosbreen. Forholdsvis bratt, men fin klyving. Høydemetrene opp her gikk unna i et rasende tempo.

Klyving opp fjellsiden fra Andrevatnet. 

Andrevatnet sett oppe fra skaret.

Når vi kom opp viste det seg at den nederste breen hadde delt seg fra den øvre delen slik at det nå var to breer, og ikke en bre slik som på kartet. Vi gikk opp steinura på høyre side av den nederste breen.

Nederste del av Stølnosbreen. 

Stølnosbreen med Stølnostinden i bakgrunnen.

Etter å ha gått en liten stund på breen kom endelig toppen av Falketind (til venstre på bildet) til syne.

Vi gikk opp breen opp mot toppen, de andre valgte å gå opp i steinura ute til venstre, mens jeg gikk opp snøfonna. Det viste seg imidlertid å være en tabbe, for da jeg kom et stykke opp i snøfonna var snøen så rotten at jeg måtte dobbeltstampe for hvert skritt jeg tok for å være sikker på at fotfeste holdt. Men slitet til tross, jeg kom meg også til topps, men en stund etter de andre. Omtrent samtidig som oss andre kom en sjette kar opp til toppen, han hadde med fallskjerm og hoppet like etter utfor. Det var sannsynlig det første basehoppet fra Falketind.

Endelig på toppen av Falketind. 

Andrevatnet sett fra toppen av Falketind. 

Stølsnostinden (2074 m.o.h.) og Stølsnosbreen sett fra toppen av Falketind. 

Utsikt over Koldedalen og Koldedalsvatnet fra toppen av Falketind. I bakgrunnen over Tyin kan man se styggeværet som var på vei og som gjorde at oppholdet på toppen ble relativt kort.

Steindalsnosi 2025 m.o.h. og Fannaråken 2068 m.o.h.

Jeg startet fra Prestesteinsvatnet og fulgte anleggsveien innover til demningen. Været var litt grått, men det var opphold og litt sol av og til. Jeg gikk over demningen og opp de vel 30 høydemetrene opp til den navnløse høyde 1404, dagens første topp. Man må jo starte i det små... Jeg gikk opp ryggen i kanten av Fannaråkbreen opp til Steinsdalsnosi (2025 m.o.h.). En ganske grei tur, men litt klyving mellom ca 1500 m.o.h. og 1700 m.o.h. Mens jeg gikk opp ryggen kunne jeg følge med på taulaget fra Sognefjellshytta som var på vei over Fannaråkbreen.

Midt på bildet kan man se taulaget på vei over Fannaråkbreen.

Ryggen opp til Steinsdalsnosi sett fra ca. 1750 m.o.h. Selve toppen ligger litt til høyre for varden man kan se på bildet.

Sognefjellet sett fra toppen av Steindalsnosi.

Fannaråken (2068 m.o.h.) med Fannaråkshytta. I bakgrunnen Gjertvasstinden og Styggedalstindane og Gjertvassbreen.

Jeg ved varden på Steindalsnosi.

Fra Steindalsnosi gikk jeg på skrått nedover ura til skaret mellom Steindalsnosi og Fannaråken. Herfra gikk jeg på en snøbre rett opp mot toppen av Fannaråken, like under toppen skrådde jeg litt til høyre og fulgte en naturlig linje over søppelfyllinga og opp til toppen.

Snøfeltet opp til toppen av Fannaråken. Jeg gikk omtrent rett opp til toppen av snøfeltet, for å være på den sikre siden holdt jeg til høyre.

Ett forsøk på å illustrere hvor bratt snøfeltet var. Dette bildet er tatt omtrent midt i snøfeltet.

Her er ett annet forsøk på å illustrere brattheten, her fra toppen av snøfeltet.

Selvportrett like under toppen på Fannaråken.

En liten kikk tilbake mot Steindalsnosi.

Plutselig hørte jeg lyden av en snekke i det fjerne, jeg kikket meg rundt og såg etter lyden, og jaggu, langt der nede til høyre kunne jeg se Lusterfjorden og en liten hvit prikk som jeg antok måtte være snekka.

Lusterfjorden sett fra fjellsiden oppunder toppen av Fannaråken.

Meg på toppen av Fannaråken 2068 m.o.h.

Fannaråkshytta sett fra Meteorologhytta. I bakgrunnen til høyre for midten kan man se Lusterfjorden.

Nærbilde av Fannaråkshytta.

Meteorologhytta på toppen av Fannaråken.

Utsikt mot Skagastølstindane fra Fannaråken. Store Skagastølstind, eller Storen som den som oftest blir kalt kan skimtes gjennom skyene litt til høyre for midten.

Etter en liten stund på toppen begynte jeg på nedstigningen mot Turtagrø. Jeg gledet med til å gå denne klassiske turen som jeg tidligere har hørt så mange lovord om. Det skulle vise seg at dette var en kjempeflott tur som var vel verdt alt slitet med å gå opp. Den er spektakulær med Skagastølstindane til venstre med de dramatiske breene hengene ned, hele tiden med utsikt ned i den frodige Helgedalen og med Lusterfjorden langt der nede i det fjerne. Stien er svært god hele veien.

Det var mange flotte dramatiske syn på veien ned. 

Styggedalsbreen.

Helgedalen.

Langs veien nede i Helgedalen. Oppe til høyre kan man se riksveien.

Når jeg kom ned i Helgedalen kunne jeg følge grusveien ut til riksveien. Ved riksveien haiket jeg med noen tjekkere de ca. 10 km opp igjen til Prestesteinsvatnet der bilen stod. Det hadde vært en kjempefin dag!!