Feil på Diamond GSV3000 strømforsyning.

Diamond GSV3000 er trolig den mest benyttede strømforsyningen blant norske radioamatører, og det er ikke uten grunn, den er en av få lineære strømforsyninger som kan levere nok strøm til å drive en 100 watt transceiver, og den er lett å få tak i siden den blir solgt av alle radioamatørforhandlere med respekt for seg selv. Siden den er lineær støyer den lite og det er grunnen til at radioamatører foretrekker slike strømforsyninger fremfor switch mode strømforsyninger som ofte kan fungere som rene støysendere, spesielt de billige utgavene.

I forrige uke ble det oppdaget at en av Oslogruppens GSV3000 strømforsyninger hadde problemer med å holde spenningen når den ble belastet, ved liten belastning fungerte det fint, men straks man prøvde å sende knelte strømforsyningen.

Jeg tok derfor med meg strømforsyningen hjem, men feilsøkingen viste seg vanskelig all den tid alle målingene var OK, i hvert fall uten belastning.

På jobben fikk jeg derfor låne med meg hjem en HP 6060B elektronisk last, med den og oscilloskopet var det ikke vanskelig å påvise at det var noe alvorlig galt med strømforsyningen, med belastning over 2 A begynte den å få en kraftig rippel som bare økte med belastningen. Vanligvis er rippel ett tegn på at det kan være noe galt enten med likeretterbroen eller glattekondensatorene, de ble derfor koblet fra og målt, men både likeretterbroen og alle glattekondensatorene målte OK. Det neste jeg gjorde var å måle de 4 transistorene som regulerer spenningen, men de målte også OK. Det var altså ikke helt enkelt å finne ut hva som var feil, men etter litt grubling og testing fant jeg til slutt ut hva som var feil.

GSV3000 har en sekundær strømforsyning som gir strøm til kontrollkretsene som kontrollerer spenning og overbelastning.

Feilen var på glattekondensatoren til strømforsyningen til kontrollkretsen. Kondensatoren C30 var gåen.

Den er nå byttet ut med en ny kondensator fra eget plukklager og Oslogruppens GSV3000 er nå testet OK igjen med en last på 25 A.

Rippel på strømforsyningen før feilen ble rettet.

Diamond GSV3000 koblet opp for test.

Feilen viste seg å være kondensatoren C30 i sekundærstrømforsyningen.

Synderen.

Ny C30 (1000uF/25 VDC) på plass.

Testet ved 25 A.

Rippel på 100 mV ved 25 A belastning etter bytte av kondensatoren C30.

På lufta fra hytta på Beitostølen.

Ungene har høstferie så derfor ble det en tur til hytta på Beitostølen.
Jeg har kjørt med den vanlige windomantennen jeg har hengende her oppe. Forholdene har vært varierende, men de var best på torsdag med mye fin DX i loggen. Jeg har kjørt både FT-8, PSK-63, RTTY og SSB. På lørdag og søndag har jeg kjørt litt i Russian WW Digital Contest.
Utstyret ellers min Elecraft K2 og MicroHAM USB Interface III.

Minitest av ACOM 1200S effekttrinn



 

Litt før påske fikk jeg anledningen til å låne effekttrinnet ACOM 1200S en ukes tid. ACOM 1200S er ett 1000 watts PA-trinn, som kan gi 1200 watt på toppene. Effekttrinnet dekker alle bånd fra 160 m til 6 m med unntak av 60 m. 60 m kan aktiveres ved behov, men det er jo bare lov med 100 watt på 60 m båndet, så det behovet har ingen. Førsteinntrykket er at dette er ett svært solid effekttrinn, byggekvaliteten er svært høy og effekttrinnet minner mer om en tanks enn delikat elektronikk.

Fronten domineres av en stor LCD-skjerm med 6 trykknapper under, betjeningen av trinnet er mer eller mindre selvforklarende, men det er nok likevel lurt å ta en titt i bruksanvisningen for å få full forståelse av alle detaljene. Bruksanvisningen er på 33 sider, forklarer alle ACOM 1200S funksjoner, men heller ikke noe mer, bortsett fra alle advarslene om ting man ikke må gjøre er den forholdsvis grunnleggende og konsis, den går ikke veldig mye i dybden for å forklare funksjonene til effekttrinnet. Ikke skryter de veldig mye heller, her holder ACOM seg til saken, og ferdig med det.

I likhet med all annen moderne elektronikk er også ACOM 1200S menystyrt. Hovedskjermbildet viser utgangseffekten, temperaturen, reflektert effekt, effekten inn, strømmen i utgangstrinnet, båndet og diverse statuser slik som standby/RX/TX osv…
Nederst på skjermen vises funksjonene til de 6 trykknappene under skjermen, funksjonen til hver knapp endrer seg alt etter hvilken meny man er inne i. Teksten tilhørende knappene er stort sett i klar språk på engelsk slik at man slipper å undre seg over hvilken funksjon den aktuelle knappen har til enhver tid.
Det er blant annet undermenyer for brukerinnstillinger, oppsett og innstillinger av den valgfrie fjernstyrte antennetuneren ACOM 04AT Remote Automatic Antenna Tuner, CAT innstillinger for seriekommunikasjon med transceiveren, en egen skjerm for å vise utvidete målinger fra effekttrinnet og en egen feillogg.

Baksiden på ACOM 1200S er ganske enkel, tilkobling til vekselspenning, og her er ACOM 1200S ganske altetende, den aksepterer alt fra 93 volt til 265 volt! Under 150 volt blir effekten ut redusert. Man har en skrue for tilkobling til jord, en inngang for å nøkle effekttrinnet fra senderen, og et utgang til nøkling av eventuelt annet utstyr som er tilkoblet. Det er en RS-232 inngang for å kunne kontrollere effekttrinnet fra PC’en, dette fikk jeg ikke tid til å teste ut på den korte tiden jeg hadde ACOM 1200S til låns. Det er også en tilkobling til CAT, sånn at effekttrinnet kan følge frekvensen når man skifter bånd på transceiveren. Og selvsagt helt slutt tilkobling til antenne og RF-signalet fra senderen.

Å koble opp ACOM 1200S er svært enkelt, man trenger bare å koble til en koaks mellom transceiveren og effekttrinnet, en ledning for å nøkle effekttrinnet fra transceiveren, en antenne og selvsagt 230 volt AC, så er man i gang.

Å slå på ACOM 1200S for første gang er en to trinns prosess, først slår man på hovedbryteren på baksiden, og så trykker man POWER-knappen på fronten. Akkurat det siste krever litt tilvenning, for den første gangen jeg trykket på POWER-knappen begynte trinnet å slå seg på, jeg slapp så POWER-knappen, og trinnet skrudde seg av igjen! Det viste seg at man må holde inne POWER-knappen en liten stund, og gjerne litt lenger enn man tror, inntil trinnet har fått skrudd seg skikkelig på. Bare man har vent seg til at man må holde POWER-knappen inne litt lengre enn man tror er det en grei sak å skru på ACOM 1200S. Ifølge bruksanvisningen skal man holde inne POWER-knappen i ett til to sekunder, og så settes oppstarts sekvensen i gang, og den tar ti sekunder.

ACOM 1200S har ingen ALC tilbakekobling til senderen, derfor må man selv passe på å justere effekten i senderen som skal drive trinnet, ved ca. 30 watt inn på trinnet ga det ca. 1000 watt ut. Med 5 watt inn fikk jeg rundt 350 watt ut. Trinnet er med andre ord ganske lettdrevet. Kjører man inn for høy effekt kommer det en advarsel på skjermen (Drive Power too High!), og trinnet går i stand-by dersom man ikke reduserer effekten inn.

ACOM 1200S er i det hele tatt svært gått beskyttet, som allerede nevnt går det i stand-by ved for høy effekt inn, det gjør det også ved for høy SWR, for høy temperatur og en rekke andre parametere. Når beskyttelsen slår inn får man beskjed på skjermen til ACOM 1200S i klartekst på engelsk hvorfor beskyttelsen er slått inn. Det gjør det relativt enkelt å forstå hva som har skjedd.
ACOM 1200S har tre beskyttelsesnivåer: WARNING, SOFT FAULT og HARD FAULT.
Man får en WARNING når en av verdiene som beskyttelseskretsene følger med på begynner å nærme seg terskelen for den aktuelle verdien. Under en WARNING fortsetter trinnet å fungere som normalt dersom man gjør de nødvendige korrigerende tiltak, for eksempel å redusere effekten fra senderen inn i trinnet.
Det andre nivået er SOFT FAULT, og det får man når en verdi er oversteget det sikre nivået satt av fabrikken, ved SOFT FAULT går trinnet i stand-by etter 4 sekunder.
Det høyeste beskyttelses nivået er HARD FAULT, skulle det inntreffe vil trinnet slå seg av umiddelbart for å forhindre at trinnet blir skadet.

Mitt inntrykk etter å ha brukt ACOM 1200S en stund er at den er svært godt beskyttet, av og til kanskje litt i overkant, for eksempel kunne det slå ut på høyt SWR selv om den manuelle antennetunerens eget SWR-meter indikerte at SWR var lavt, da trengtes det bare en bitte liten justering på antennetuneren for å få SWR enda bitte litt lavere, og alt var i sin skjønneste orden igjen. I en fast installasjon gir dette en stor sikkerhet, men man kan muligens oppleve ACOM 1200S som litt fintfølende i en feltoperasjon som for eksempel på en Field Day eller DXpedisjon.

At ACOM 1200S er ganske altetende når det kommer til spenningsforsyningen (93 volt til 265 volt) gjør at effekttrinnet kan være aktuelt for mange som drar på DXpedisjoner, men med sine 14,5 kg og en størrelse på 37,2 cm x 17,1 cm x 42,7 cm kan det nok bli i største laget for mange.

Selv om dette kun ble en kort test av ACOM 1200S mener jeg at jeg har fått en ganske godt grunnlag til å kunne konkludere med at ACOM 1200S trolig vil være ett solid og driftssikkert effekttrinn i mange, mange år. ACOM 1200S er bygd som en middels stridsvogn, selv om det langt fra er blant de tyngste effekttrinnene på markedet, er trinnet ganske tungt når man tar i betraktning at det er en switch-mode strømforsyning som sitter i det. At det sitter en switch-mode strrømforsyning i ACOM 1200S er ingen grunn til bekymring for de som måtte være redde for støy, jeg kunne på ingen måte høre noe støy fra effekttrinnets strømforsyning. ACOM 1200S sammen med den fjernstyrte antennetuneren ACOM 04AT vil trolig være en ypperlig kombinasjon for mange stasjoner som ønsker å ta mål av seg til å komme opp i Big Gun klassen, med høy effekt og store antennesystemer for seriøs DX og contestkjøring. En sånn løsning vil trolig også passe mange gruppe- og klubbstasjoner, hvor man er avhengig av at effekttrinnene har en høy grad av sikkerhet.

Tusen takk til ChrisTech AS på Skarnes som velvillig lånte meg ACOM 1200S og som velvillig slo av en hamprat selv om det gikk hardt utover middagen hos venner!

På lufta fra Javea.

Den siste uken har jeg vært på lufta fra Javea i Spania. Jeg har kjørt litt over 100 QSO'er, de fleste på FT-8.
Jeg har som vanlig brukt min Elecraft KX3 transceiver og MicroHAM USB Interface III. Anrennen jeg har brukt er en dobbel halvbølgedipol for 20 m og 15 m som jeg har liggende her nede. Det har vært gode forhold til USA om kveldene.

 

 

Portabel fra Larvik.

I helgen har jeg kjørt litt portabelt fra en hytte ved Larvik.
Det var ganske gode forhold på 20 m i går, i dag var det ikke så gode forhold, ihvertfall ikke i formiddag da jeg pakket ned, men jeg fikk jo kjørt noen kontakter likevel, blant annet enn QSO til Sør-Afrika på FT-8.
Jeg brukte Elecraft KX3 og en MFJ-2286 teleskopantenne.
MFJ-2286 er etterhvert blitt en av favorittene mine når det gjelder portable antenner fordi den tar liten plass og kan settes opp over alt.

Portabeltest fra Femundsmarka.

Søndag 20. mai var det SSA Portabeltest. Portabeltesten er en gylden mulighet for å ta seg en tur vekk og kombinere amatørradio og friluftsliv. Jeg kjørte opp til Femunden på lørdagen og fant meg ett fint sted en mils vei fra Drevsjø. Området rundt Femunden er fint for portabelkjøring, det er svært sprett bebyggelse og følgelig lite radiostøy, det ligger relativt høyt og området er ganske flatt sånn at det er lite terreng som skygger for radiosignalene og det er lett tilgjengelig med bil fra Østlandet.
Da jeg kom opp var det strålende sol og noen og tyve varmegrader, jeg satte i gang med å sette opp antennene, en hjemmelaget trapdipol for 40 m og 80 m og en teleskopisk vertikal for 20 m. Jeg klatret opp i toppen av et furutre og fikk senter på trapdipolen opp på 11 m høyde, endene hengte jeg opp i to andre furuer, men de kastet jeg bare opp så de kom ikke mer enn ca. 7 m opp i luften, men det fikk være høyt nok. Den teleskopiske vertikalen er en MFJ-2286 som jeg har satt på ett jordspyd til strømgjerder som jeg har kjøpt på Biltema, i tillegg har jeg satt på 4 ledninger på hver ca. 5 m lengde til jordplan. Å justere SWR er ganske enkelt, det er bare å justere lengde på teleskoppisken.  MFJ-2286 kan brukes på alle HF bånd fra 20 m og oppover, og ved å montere på en spole som følger med kan man også bruke den på 40 m. Lengden på radialene må selvsagt være tilpasset det båndet man skal kjøre. MFJ-2286 er blitt en av mine favoritter når det gjelder portabel kjøring på grunn av det enkle oppsettet.
 



Da teltet var satt opp var det fremdeles mye igjen av kvelden, jeg benyttet derfor anledningen til å teste ut oppsettet mitt får å kjøre FT-8 portabelt uten internettforbindelse. Som mange vet er FT-8 ganske kritisk på at PC’ens klokke går riktig, ellers kommer man ut av synk med de andre stasjonene. De fleste bruker software som f.eks. Dimension 4 eller lignende for at klokken på PC’en automatisk skal korrigere seg, men disse programmene krever at man har en internettforbindelse, for å kunne kjøre FT-8 uten internettforbindelse bruker jeg ett program som heter NMEATime 2 og en billig GPS-mus. Samtidig som jeg kjørte FT-8 benyttet jeg anledningen til å grille meg litt kveldsmat. På grunn av autosekvenseringen er FT-8 ett ordentlig latmannsmode, man har derfor rikelig med tid til å gjøre andre aktiviteter selv om man er midt i en QSO.

 

Etter at jeg hadde spist og kjørt litt FT-8 på 20 m var solen gått ned og det som før hadde vært en varm kveld hadde nå begynt å bli ganske så kjølig, jeg gikk derfor inn i teltet og krøp ned i soveposen. I løpet av natten sank temperaturen ytterligere det endte opp med litt frost midt på natten.
Jeg våknet litt før 8 på søndagen, solen hadde kommet tilbake og temperaturen i teltet var kun egnet for våre badstuevante finske venner, her var det bare å komme seg ut av teltet! Etter litt frokost nærmet klokken seg 9 og det var bare å gjøre seg klar til Portabeltesten, i og for seg en enkel oppgave siden antennen var hengt opp kvelden i forveien og det var bare snakk om å finne frem radio, batteri, loggen og en penn.

 

 

Det var gode forhold, og det var moro å høre at det var så mange nordmenn med i år, det var derimot ikke så mange svensker å høre som jeg hadde håpet på, men utover i testen ble det heldigvis flere svensker å høre, og jeg fikk også kjørt de fleste jeg hørte.  På 40 m var det ikke så mange å høre, eller det vil si, det var mange stasjoner å høre på båndet, men det var få av dem jeg hørte som var med i Portabeltesten.

 

 

Jeg er så heldig å ha et armbåndsur med 2 tidssoner, det er veldig praktisk når man kjører portabelt! Den ene tidssonen har jeg selvsagt på norsk tid, (ellers blir hverdagen litt vanskelig, hi,) og den andre tidssonen har jeg på UTC.



Trapdipolen gikk bra, og jeg kjørte de fleste stasjonene med bare 0,9 watt. I Portabeltesten får man poeng utfra hvor lang distanse det er mellom stasjonene, man får 1 poeng per mil, i tillegg gjelder det å kunne kjøre med lavest mulig effekt og helst med 0,9 watt eller mindre, for da kan man multiplisere poengene fra den kjørte QSO’en med 5. Kjører man med 1,0 til 3,99 watt kan man multiplisere 4, og mellom 4,0 og 15,99 watt med 3, mellom 16,0 og 63,99 med 2 og over 64 watt med 1.

 


Jeg endte opp med å kjøre 25 QSO’er og 3483 poeng i Portabeltesten, og det er jeg godt fornøyd med. Transceiveren jeg brukte var en Elecraft KX3, den fikk strøm fra ett 40 AH blybatteri, noe som trolig hadde holdt til å drive KX3 en ukes tid, men siden jeg hadde bil var ikke vekt noe problem, hi!
Nå gleder jeg meg til søndag 19. august, for da går neste Portabeltest!!

Loss in 1:49 EFHW baluns

As far that I'm aware of, no one has presented any good measurement of the loss in the 1:49 balun, so here it is:
As can be seen, the loss is lowest in the 17 m band, with about 1 dB loss. The loss is highest on 80 m with about 1.7 dB loss. Adding capacitors does not affect loss very much below 17 m, but increases loss slightly above 17 m. (Rising the loss from about 1.4 dB to about 1.6 dB on 10 m.)
Measured with miniVNATiny, sweep from 3 MHz to 30 MHz.
160 m was omitted because of the high losses on that band.
The transmission loss was measured with 2 baluns connected back-to-back, due of this, the loss in the graphs must be divided by 2.
For those, not familiar with desiBels, this means that with 100 watt into the balun, you will have about 79 watt out of the balun on 17 m (which is the band with the lowest loss) and about 67 watt out of the balun on 80 m (which is the band with the highest loss).

 

 

 

 

 

 

 

Hvordan synkronisere PC-klokken uten internett-forbindelse.

Digitale modes fra softwarepakken WSJT-X er blitt svært populære de siste årene, spesielt modet FT-8. Ulempen med FT-8 og de andre WSJT-X modene er at de krever at PC’ens klokke er nøyaktig innen ca. ± 1sekund. PC’ens innebygde klokke er derfor ikke nøyaktig nok til disse modene, for å overkomme dette installerer man software på PC’en som henter tiden fra klokkeservere på nettet via software som Dimension4 eller Meinberg NTP. Dette fungerer fint så lenge man er koblet til internett, men når man skal kjøre FT-8 portabelt er det ikke alltid man har tilgang på internett, og da må man bruke andre metoder for å synkronisere PC’en klokke.

Heldigvis finnes svært nøyaktige tidssignaler tilgjengelig nesten overalt i form av GPS-signaler. Jeg bruker en USB GPS-mus fra Globalsat som heter BU-353S4, den kan man kjøpe svært billig på eBay eller for noen kroner mer hos Kjell & Company. I tillegg til GPS’en må man ha en software som leser GPS-signalene og kan bruke de til å korrigere klokken på PC’en, jeg bruker programmet NMEATime2, dette er ett enkelt program som korrigerer klokken på PC’en automatisk så lenge det er en GPS koblet til som mottar GPS-signaler, i tillegg kan programmet fortelle deg posisjonen, og enda viktigere for radioamatører som kjører FT-8 og andre WSJT-X mode, nemlig lokatoren din.

Klokkebildet i NMEATime2, det viser klokken og om programmet er løst til GPS'en.

Globalsat som heter BU-353S4 er så følsom at den motta GPS-signaler innendørs fra i de fleste vanlige bolighus, men den vil nok slite i en blokk, men da kan man plassere GPS’en i ett vindu.

GPS-fanen i NMEATime2, det viser status på hvilke satellitter GPS'en mottar, posisjonen, høyden, og Maidenhead lokatoren,

Alle GPS’er bruker en viss tid på å behandle GPS-signalet, dette gir en tidsforsinkelse som gjør at tiden ikke blir helt riktig, med NMEATime2 kan man kalibrere ut denne tidsforsinkelsen, slik at PC’en klokke blir svært nøyaktig. Dette gjør man ved å la NMEATime2 kjøre en 20-30 minutter med GPS’en tilkoblet, og PC’en tilkoblet internett, da sammenligner NMEATime2 tiden fra en klokkeserver med tiden den mottar fra GPS’en og regner ut tidsforsinkelsen i GPS’en, dette kan man så kalibrere inn i programmet, slik at man får riktigst mulig tid.

Denne fanen viser hvordan NMEATime2 kontrollerer PC-klokken.

Når man har gjort dette er man klar til å kjøre FT-8 og andre WSJT-X modes portabelt uten internett forbindelse!

Til vanlig kjører NMEATime2 i bakgrunnen, og man trenger ikke å tenke på det, men dersom man ønsker å sjekke statusen i programmet kan man åpne det ved å høyreklikke på satellittsymbolet.

Dersom man ikke finner den lille satelitten er den skjult, og da mkan man finne den på denne måten.

 

Brukeranmeldelse av YAESU FT-891

Yaesu FT-891 er en liten og hendig transceiver, det er arvtakeren til FT-857 og har omtrent samme størrelse som den. Men i forhold til FT-857 mangler FT-891 2 m og 70 cm, det er det sikkert noen som kommer til å savne, men det er nok ett fornuftig valg av Yaesu i disse tider, hvor stadig nye digitale tale modes gjør seg gjeldene på VHF og UHF. En HF-transceiver har rett og slett en mye lengre brukstid og blir ikke så raskt utdatert som 2 m/70 cm transceivere.  Utgangseffekten er 100 watt, og den har SSB, CW, AM og FM.  FT-891 er en ganske standard HF-transceiver bare i lite format, den er omtrent kjemisk fri for såkalte «bells and whistles» som man finner på så mange andre transceivere. Av den grunn blir også denne brukeranmeldelsen litt kortere enn de jeg skrev om ICOM IC-7300 og Yaesu FT-991.

Det mest iøynefallende med FT-891 er det store displayet og det store tuninghjulet på høyere side av displayet, på venstre side av displayet er det to kontroller, hvor den øverste er konsentrisk, den innerste er volumkontroll, mens den ytterste er RF gain eller squelch, avhengig av hva man har valgt i menyen. Den nederste kontrollen er en multikontroller som man bruker til en rekke forskjellige funksjoner, avhengig av mode, hvor man er i menyen osv. Jeg oppdaget ganske raskt at denne kontrolleren måtte jeg bruke ganske mye, man trykker den inn en kort stund for å komme til menyene, så snurrer man på den for å velge hvilken meny man vil ha, så trykker man på den igjen for å åpne den valgte menyen, så snurrer man på kontrolleren igjen for å gjøre endre i den valgte menyen, og så ett kort trykk for å gå ut av menyene.  Fordi nesten alt på FT-891 er menystyrt ender man opp med å bruke multikontrolleren svært mye.  Man har åtte knapper på toppen av kontrollhodet, inkludert AV/PÅ-knappen. Under displayet finner man 5 knapper. De 3 knappene i midten under displayet kan man programmere for å gi hurtigere tilgang til ofte brukte menyfunksjoner.

På baksiden finner man en jordings skrue, en firmwareoppdaterings-bryter, en miniDIN-kontakt for tilkobling av PA-trinn og tuner, en miniDIN-kontakt for tilkobling av lydkortbaserte digimodes, som f.eks. PSK31 og JT65, og for tilkobling til RTTY sending, en USB-tilkobling, en jackkontakt for tilkobling til fjernstyringspanelet FH-2 (ekstrautstyr) og ALC, en jackkontakt for tilkobling av morsenøkkel/paddle eller keyer, en jackkontakt for tilkobling av ekstern høyttaler og selvsagt antennekontakten og tilkobling til strøm.

Å slå på FT-891 var greit, men der stoppet det, å skifte bånd og mode viste seg å være hakket mer krøkkete enn jeg hadde sett for meg, etter å ha trykket og prøvd mange forskjellige ting, ble jeg nødt til å bite i det sure eplet og åpne manualen for å finne ut av det. Løsningen var ikke veldig vanskelig, men ikke særlig logisk, for å bytte bånd må man trykke på «Band/Mode» knappen, så langt, så greit, da dukker det opp en meny på skjermen, og så må man bruke tuninghjulet til å velge bånd, en ganske tungvint løsning, det burde holde med å trykke på «Band/Mode» knappen og så kunne man sirkulert gjennom båndene. For å skifte mode må man trykke og holde «Band/Mode» knappen inne til mode menyen kommer frem på displayet, og så må man bruke tuninghjulet for å velge mode, dette synes jeg også er tungvint. Men det stopper ikke der, skal man skifte mellom USB og LSB eller motsatt, kan man ikke gjøre det fra Mode-menyen, nei da må man inn i meny 11-07 og velge der, og den fungerer slik at man da velger at SSB skal være enten USB eller LSB for alle HF-båndene, eller man kan velge Auto som gjør at SSB blir LSB under 10 MHz og USB over 10 MHz. Stort sett fungerer jo dette greit, unntatt når det gjelder 60 m, som jo er ett USB bånd, selv om det ligger under 10 MHz. Jeg må ærlig talt si at dette er ett helt håpløst brukergrensesnitt, jeg aner ikke hva Yaesu har tenkt på når de mente at dette var en god løsning! For de som bruker 60 m mye er det heldigvis et triks som gjør at man slipper å gå inn i menyen for å skifte SSB til USB, og det er å lagre en eller flere frekvenser i 60 m båndet med USB, og så kan man hente frem frekvensen fra minnet og tune i fra minnet (såkalt Memory Tune). (Takk til LB3HC Marius og LA1DSA Jan Erik for tipset.) Når man har vendt seg til det mest idiotiske, nemlig at bånd og mode er menystyrte, er de andre menyene stort sett greie å bruke og ikke så mye verre enn det man finner på andre radioer. Men man må altså venne seg til at alt, absolutt alt gjøres fra forskjellige menyer. Og menyene er det mange av, det er ikke mindre enn 184 menyer gruppert i 18 grupper og 28 standard funksjoner fordelt på 3 sider, og det er også mulig å aktivere ende flere funksjoner.

FT-891 blir markedsført som en mobil transceiver, men personlig synes ikke jeg den er spesielt egnet til mobilt bruk, i hvert fall ikke dersom man skal bruke transceiveren når man kjører, jeg synes rett og slett at den blir for knotete å bruke når man kjører, men dersom man bare skal bruke transceiveren når bilen står stille, vil den selvsagt fungere helt fint.

Lyden på den lille innebygde høyttaleren er kraftig og klar, men noe komprimert, komprimeringen fremhever tale og gjør at selv svake signaler kan oppfattes klart og tydelig. Ved bruk av hodetelefoner var derimot ikke lyden like bra, lyden er plaget av mye sus og bakgrunnsstøy, og det blir slitsomt og irriterende å høre på i lengden. Dette synes jeg er litt skuffende, men det er lov å håpe på at enten Yaesu, eller noen andre snart kommer opp med en liten modifikasjon for å løse dette problemet.

På sending var lyden fin, det var ingen som hadde noe negativt å kommentere på lyden, jeg har også selv hørt flere andre FT-891 på lufta og jeg synes lyd var helt OK. Skulle man ikke være fornøyd med slik transceiveren låter fra fabrikken, har FT-891 en såkalt Three-Band Parametric Microphone Equalizer som gjør at man kan justere nivåene i nedre, midtre og øverste frekvensbånd, dette gir store muligheter for å kunne tilpasse TX-lyden til sin egen stemme.

Som nevnt har FT-891 en USB-kontakt på baksiden, denne kan man bruke for å kontrollere FT-891 fra PC’en. Dessverre har ikke Yaesu gjort som de gjorde på FT-991, hvor de også hadde ett innebygd USB-lydkort, dette gjør at for å kjøre digimode med FT-891 holder det ikke med en USB-kabel alene, slik som med FT-991, nei, man må i tillegg ha ett interface som man må koble til på RTTY/DATA-kontakten.  Man kan mistenke at Yaesu har utelatt USB-lydkortet fordi de ønsker å selge flere av sine SCU-17 interfacer, men det blir nå bare spekulasjoner.

FT-891 kan utstyres med antennetuneren FC-50, dette er en liten snerten antennetuner som kan skrues fast under FT-891, den får strøm og styres fra FT-891. Det er en smal sak å montere FC-50 tuneren av og på FT-891. Å tune FC-50 foregår selvsagt fra en meny, men for å lette tuningen er det mulig å programmere en av de 3 programmerbare knappen under displayet til å tune antennetuneren. FC-50 klarte å tune nesten alt jeg prøvde den på, i det hele tatt er FC-50 er god tuner, så lenge SWR er innenfor rimelighetens grenser. Har man behov for å tune ting FC-50 ikke klarer kan man skaffe seg den fjernstyrte tuneren FC-40, FC-40 kan med fordel monteres i fødepunktet på antennen, og skal klare å tune det aller meste. (Jeg fikk ikke anledning til å prøve FC-40.) Med noen meter antenneledning, og en ledning ned til ett jordspyd vil FC-40 kunne være god antenneløsning for mange som ellers har problemer med å sette opp antenner. En slik løsning kan gjøres svært anonym.

På mottak fungerer FT-891 fint, dens storsignalegenskaper kan selvsagt ikke konkurrere med de aller ypperste og dyreste transceiverne, men de er såpass bra at man fint kan leve med dem, og i hvert fall med tanke på prisen. I skrivende stund er FT-891 den billigste nye 100 watt HF-transceiveren på det norske markedet.

Klarer man overgangen til å måtte inn i en meny for å skifte bånd og mode kan man glede seg over at man får en god radio for en billig penge. Størrelsen gjør at FT-891 passer perfekt for folk som reiser mye og trenger å ha med seg en liten radio, displayet er også såpass stort at man fint kan bruke FT-891 hjemme, uten at man vil føle at radioen blir altfor liten. Med en liten switch-mode strømforsyning, FC-50 antennetuneren og FT-891 får man en potent og kompakt liten HF-stasjon man kan ta med seg på mindre DXpedisjoner eller andre situasjoner hvor plass er avgjørende.

Tusen takk til Permo for lån av FT-891!

SWR på 40 m helbølge deltaloopen.

Slik er SWR på helbølgeloopen min for 40 m, den er en hel bølgelengde på 40 m båndet, og fødet med en 1:4 balun.
Med en 1:4 balun fungerer den fint på 40 m, 20 m, 15 m og 10 m.

SWR på 40 m.

SWR på 20 m.

SWR på 15 m.

SWR på 10 m.

Litt radiokjøring fra Sangefjell.

Endelig ble det tid for å kjøre radio denne helgen også.
Det tok litt tid å få opp antennen på grunn av all snøen og fordi ledningen hadde snurret seg.
Antennen er en deltaloop med en 1:4 balun som går på 40 m, 20 m, 15 m og 10 m.
Hittil har jeg bare kjørt FT-8 på 20 m, men jeg håper at det blir forhold på 15 m og 10 m i løpet av uken.
Utstyret ellers består av en Elecraft KX3 transceiver og MicroHAM USB Interface III.

Kjører CQ WPX RTTY Contest fra hytta på Beitostølen.

Denne helgen er det CQ WPX RTTY Contest, det er verdens nest største RTTY contest, så det må jeg jo få med meg, selv om det ikke blir noen helhjertet innsats i år.
Jeg er nemlig på hytta primært for å måke taket, men litt contest må jeg jo få med meg likevel.
Utstyret denne gangen er som følger:
- Elecraft K2 transceiver.
- MicroHAM USB Interface III.
- Fritzel FD-4 windomantenne.
På PC'en kjører jeg loggprogrammet N1MM+ og FLDigi.